Dette er beretningen om fire etterlengtede dager i Jotunheimen, og om gleden med lett utstyr!
Etter å ha flyttet tilbake til Østlandet, nærmere bestemt Lillehammer, har de lokale turmulighetene blitt færre. Etter ti år i Surnadal blir man litt bortskjemt med de kortreiste turene. Fine fjell 5 min unna huset er luksus for den som liker å gå på dem. Jeg har tidligere skrevet om hvordan lett utstyr er det eneste riktige når man bor fjellnært i artikkelen «Lett er rett». Da gir lett utstyr mening fordi det er kjapt, enkelt og effektivt, og du kan rekke en flott kveldstur etter at du har gjort unna dagens forpliktelser. Etter å ha flyttet fra denne «luksusordningen» har jeg fått et nytt syn på hvorfor lett utstyr er det eneste fornuftige i alle tilfeller!
Tekst: Fredrik Thoresen Sletten, Kårvatn Fjellutstyr
Bilder: Fredrik/Greven
Turen byr på enkelte "transportetapper" som er greie å gjøre unna så fort som mulig med lett utstyr
Helgen i slutten av mai ble holdt av til topptur allerede i desember, og tur måtte det bli uansett værmelding. Værmeldingen var heller ikke den beste, men yr kunne i det minste friste med enkelte gløtt av sol. Vi drar. Med vi, så mener jeg meg selv, og min medsammensvorne som heretter bare vil gå under navnet «Greven» (må ikke forveksles med Varg Vikernes)
Både Greven og jeg bor på Østlandet, og vinteren hadde vært så som så med tanke på topptur. Greven hadde en helg i Romsdalen i beina, pluss litt kortere turer på Blefjell. Selv hadde jeg ikke gjort stort annet denne vinteren enn å tråkke opp spor til Kårvatn Skimo samt en ekspresstur til Jotunheimen tidligere på våren. Sinnssyke mengder med snø på vestlandet og lite snø på østlandet har vært gjennomgangstonen denne vinteren.
Sognefjellshytta
Uansett, det var to forventningsfulle karer som satt seg i bilen i retning Sognefjellshytta denne helgen.
Målet var toppene rundt Leirbreen. Der ligger de på som perler på en snor. Store Smørstabbtind, Kniven, Sauen, Sokse, Storebjørn (som en liten avstikker), Bjørnungen, Lillebjørn, Skeie og Kalven. Ingen av oss hadde vært i området tidligere, og vi gledet oss. Greven er god på forberedelser og på å lese turbeskrivelser, en ekspedisjonsmann og akademiker som liker planlegging og systemer. Selv har jeg en litt mer induktiv tilnærming både til tur og livet selv. Jeg visste at vi helt uten risiko kunne nå Bjørneskaret, og at vi kunne velge ulike alternativer derfra. Utover det lå fjellene der i mitt sinn som et kart som ventet på å bli laget.
Vi kommer opp på Sognefjellshytta torsdag ettermiddag i 16.30 tiden. Ingen grunn til å sette seg på ræva etter å ha kjørt flere timer i bil og konsumert x antall Espaboller. Været er halvlovende. Tåkedottene ligger tett rundt de høyeste toppene. Heldigvis er dagen lang, og vi har gålys til midnatt. Middagen ryker nok, men Espabollene får holde til i morgen. Forslaget om hvor vi skal gå kommer naturlig nok fra den av oss som har satt seg inn i fjellenes beskaffenhet best. «Store Smørstabbtind?» kommer det fra Greven. «Ja» repliserer jeg, og vi var i gang. Krossbu er et bedre utgangspunkt å gå fra. Det ligger bare fem minutter unna, så vi kjørte dit. (Krossbu var forøvrig stengt, derfor bodde vi på Sognefjellshytta). Begge er innafor den nattestengte bommen, så vi trengte ikke å forholde oss til klokka.
Sognefjellshytta byr på premium utsikt, god øl og spennende arkitektur. (Dette bildet er ikke fra vår tur, men lånt fra www.songefjellet.no Photo: Ove Nestvold
Store Smørstabbtind
Oppstigningen til Store Smørstabbtind er helt uten utfordringer, kanskje med unntak av den aller siste biten til toppen som er en relativt bratt snøbakke. Sporene fra likesinnede den siste kneika opp mot toppen tilsa at vi skulle gå på beina, noe vi også gjorde. Greven gikk bare med skiskoene, mens jeg tok på stegjern. Begge deler gikk helt fint. På toppen fikk vi strålende sol, og tåkedotten som lå rundt toppen da vi startet var forduftet. Utsikten fra Store Smørstabbtind er helt fantastisk, og man ser godt alle de toppene som omkranser Leirbreen. Fra toppen er det ikke langt bort til Kniven, men det er bratt og luftig. Som et utfall av min induktive metode ville jeg gå nedover for å se om det var mulig å komme seg videre til Kniven. Greven hadde lest at det var en rappell der nede et sted. Han hadde rett. Ikke noe jeg vil anbefale uten tau. Bratt og eksponert. Vi snudde og gikk opp igjen. Turbeskrivelser gir ofte mening (hvis man leser dem)…
Greven speider etter en farbar vei mellom Store Smørstabbtind og Kniven. Rapell må til her, vi hadde ikke med tau.
Vi kjørte ned fra toppen, tilbake til bilen på ti minutter, og var tilbake på Sognefjellshytta, akkurat for sent til å rekke middagen. Vi ble positivt overrasket over å bli tilbudt kveldsmat i stedet. Et tilbud de hadde til alle langrennsløperne som bodde der og gikk runde på runde i den sju kilometer lange løypa. Selv om bollene sikkert gav nok næring, smakte brødskiver med ost og skinke unektelig godt.
Undertegnede skuer bort på Storebjørn fra toppen av Store Smørstabbtind
Dagen å gjøre det på!
Fredagen var yr sin favorittdag, og værmeldingen hadde utviklet seg til å vise bare en stor sol hele dagen. Takk og lov for at vi dro opp! Det var nå vi skulle sette inn støtet. Værmeldingen for lørdag var elendig, med regn og tåke, så fredagen måtte utnyttes til det fulle. På lista stod Storebjørn, Sokse og Skeie øverst, i den prioriteringsrekkefølgen. Jeg hadde et teamsmøte som måtte gjennomføres før vi kunne dra, og det var en relativt utålmodig Greve som satt i bilen i full habitt og ventet da jeg endelig var ferdig i 11-tiden.
Turen opp til Bjørneskaret føles litt som en transportetappe som man bare må bli ferdig med. Litt som sjokoladetrekket på en saftis. Takk og lov for at vi begge har lett utstyr som gjør at vi kan gå effektivt og sammenhengende opp de slake bakkene. Vel oppe i skaret måtte vi bestemme oss for hvor vi skulle. Vi bestemte oss for å ta Storebjørn først.
Midtveis oppi bakken til Storebjørn møtte vi en gruppe i følge med en guide. De gikk sakte med (etter min mening) for tungt utstyr (les for brede ski og for tunge sko, for mye Gore-Tex og for tunge sekker). Etter utstyret å dømme så var de på puddertur i desember, men føret var hardt og utover dagen litt solpåvirket. Det å kunne gli forbi relativt uanstrengt når du ser folk har det tungt er faktisk ganske så gøy.
Opp til Storebjørn er det noen ganske bratte partier. Den siste kneika opp til toppen er det nok mange som tar av seg skiene og går på beina. Vi hadde skiene på hele veien opp, men jeg skal innrømme at det med smale racefeller ble litt for dårlig grep, så armene fikk også kjørt seg litt. Planen var egentlig å returnere samme vei for så å få med oss Sokse som ligger oppi Bjørneskaret. Fra toppen av Storebjørn så det fristende og naturlig ut å kjøre ned på ryggen mellom Storebjørn og Lillebjørn. Opp til Lillebjørn var det enkel gange med skiene på sekken. Fra toppen av Lillebjørn så det fint ut å fortsette bortetter eggen til Skeie, så det var det vi gjorde.
Utsikten fra Lillebjørn mot Skeie
Skeie ser litt uinntakelig ut, men vi satte fra oss skiene og fulgte sporene litt ned i nordsiden og rundt. Derfra var det greie spor i en relativt bratt snøbakke som gikk helt til toppen. Vår vurdering er at stegjern og isøks er påkrevd her, noe vi også brukte. Vi prøvde oss på ryggen tilbake, men her bør man nok ha med seg et tau for å rappellere ned det som så ut som to hamre. Derfor ble vår retur den samme bratte snøbakken tilbake til skiene.
Så suste vi tilbake til Bjørneskaret hvor vi møtte den samme gruppen som akkurat var kommet ned fra Storebjørn. Man får utrettet mer med lettere utstyr tenkte jeg da…
Nå var planen å komme seg opp på Sokse, men det var varmt og mye sol i renna, og en del av den plastrede snøen på fjellet begynte å falle ned, så vi vurderte det som tryggest å vente med Sokse og heller ta den fra morgenen en av de andre dagene. Istedenfor rasket vi med oss både Sauen og Kniven før vi suste ned til bilen i deilig påskeslush.
Den bratte snøbakken i nordsiden på Skeie. Lillebjørn og Bjørnungen i bakgrunnen
Whiteoutlørdag
Lørdagen ble en liten pausedag da det var tett tåke og sludd. Vi gjorde som de fleste andre i området og labbet opp på to små 2000-metere nord for Store Smørstabbtinden som heter Veslebreatinden og Hurrbreatinden. Det var whiteout og ikke noe å skrive om på disse to ukompliserte småtoppene. Vi lot oss dog imponere av en barnefamilie som holdt godt driv oppover.
Eneste bildet fra lørdagen
Avslutingen
Søndagen startet med litt samme vær som lørdagen, men værmeldingen var mer lovende, og man kunne kjenne at det ville sprekke opp når som helst. Sokse skulle bestiges. Vi gikk effektivt opp til Bjørneskaret og gikk opp på Sokse. Sokse byr på en spennende renne opp til toppen som kan være litt utsatt. Man kan dog holde seg inntil fjellet og det hele opplevdes helt greit. Det var fast og fint i renna og ukomplisert å komme seg opp. På toppen kunne vi kjenne at solen varmet, men vi kunne ikke se noe til den. Lite utsikt fra toppen altså.
Fra renna opp til Sokse
Vi gikk sakte, men sikkert ned igjen og bestemte oss for å rusle opp på det jeg tror blir kalt Bjørnungen. Fra Bjørneskaret ser den bare ut som en liten haug, så det var kult å komme opp og bli positivt overrasket over hvor eksponert det var på den andre siden. Her fikk man også god oversikt over eggen som fører bort til Veslebjørn. En skarp og eksponert knivsegg som nok har best av tausikring.
Fortsatt var sikten dårlig. Ifølge yr skulle det være sol nå. Vi bestemte oss for å sette oss ned og spise litt lunsj for å se om yr fikk rett. Vi manglet fortsatt en topp av de vi hadde sett oss ut, nemlig Kalven. Jeg tok en bit av brødskiva og speidet ut i tåkehavet, kikket ned i sekken etter drikkeflaska og rettet blikket opp igjen. Boff! På et blunk var all tåken borte og det var sol! Da var det bare å stappe matpakka ned i sekken igjen og hive seg rundt.
Etter å ha hatt mest fokus på de litt brattere og «kulere» toppene var det virkelig en positiv overraskelse å komme seg opp på Kalven. Dette var jo uten tvil det fineste skifjellet! Vi fikk nydelig tørr nysnø i den nordvendte siden. Jeg skjønner godt hvorfor Kalven er et populært skifjell. Det var helt herlig å avslutte denne langhelga med den fineste skikjøringa!
Kalven vartet opp med den fineste skikjøringen på turen
Fornøyde med langhelgen kjørte vi tilbake til bilen og rullet hjem til det flate Østlandet.
Refleksjoner rundt utstyr
Det er interessant å reflektere litt rundt utstyr etter en slik tur. I løpet av langhelgen fikk vi totalt med oss elleve 2000-meterstopper. Vi gikk på ski i om lag 12 timer og stod på ski i ca. 40 minutter til sammen. Det vil si at ca. 5,5% av topptur-langhelgen dreide seg om skikjøring. Jeg kan ikke forstå de som velger seg utstyr som har mer fokus på de 5,5 % enn de 94,5 andre %. Hvilke andre aktiviteter finner man dette (feil)fokuset? Ja, skikjøringen er det gøyeste, men ingen gidder å gå på ski i 12 timer uten å ha noe som helst glede av gåturen også, og min påstand er at denne gleden kan økes betraktelig med lettere utstyr. Vi så flere som knapt kom seg av parkeringsplassen før vi var halvveis oppi Bjørneskaret. Ikke fordi vi er så spreke, men fordi utstyret vi brukte er laget slik at man kan være effektive om man vil. Jeg forstår virkelig ikke at folk er villige til å bruke over 10-20 000 kr på utstyr som bare delvis ivaretar turgleden. For meg ville det vært utenkelig å g en slik tur med tyngre utstyr. Mange sier man mister gleden nedover med lett utstyr. Jeg mener gleden nedover er et resultat av helt andre faktorer enn utstyret. Skiferdighetene er kanskje den viktigste. Det nytter ikke å kjøpe seg gode skiferdigheter, man må stå på ski. Øve rett og slett. Har du det gøy nedover på tunge ski i varierende føre er sannsynligheten stor for at du også vil ha det gøy med lettere ski. Ergo, ettersom tiden brukt oppover er mange ganger tiden nedover er det eneste fornuftige å velge lett utstyr.
Andre faktorerer som gjør nedturen morsom er jo det faktum at du ofte har lagt ned en innsats for å komme dit, og det fungerer som en slags belønning. I tillegg fungerer den raske adrenalinfylte turen ned som en mektig kontrast til den stille og rolige turen opp. Og kontrastene er jo det som gjør livet spennende.
Det gjelder sikkert ikke alle, men jeg tror jeg hadde hatt det like gøy ned nesten uansett hvilket transportmiddel jeg hadde valgt.
Til dere som insisterer på å bruke tyngre utstyr; det er selvfølgelig greit. Dere vet sikkert hva dere vil, og det finnes kanskje også to sannheter her. Kanskje dere likevel burde gi lett utstyr et reelt forsøk?
Til alle som er nybegynnere på topptur, vær så snill, ikke kjøp for tungt utstyr. Tenk vekt når du skal ha både sko, bindinger, ski og feller. Det er ikke så mye som skal til for at du skal få en bedre opplevelse. Hvert gram teller!
Du rekker mer, du kan nyte mer og du vil rett og slett oppleve en større frihet! Prøv det!